DESI.NO - Artikler

Heisann

Nå er det jammen meg på tide med noe nytt å diskutere, desi people. Jeg fikk et skrivekick og her er noen spontane tanker og "åpenbaringer" jeg fikk i løpet av noen timer. Men har klart hatt dette for meg en stund...

Først og fremst vil jeg si at jeg skriver dette med all respekt for de enkelte troende, og uten noen hensikt om å kritisere eller å se ned på noen religioner.

Religion, kultur og samfunn er i mer eller mindre grad det som danner fundamentet for enkeltindividets liv på jorda. De er i stadig påvirkning av hverandre, noen steder er det religionen som er grunnlaget for samfunnet, andre steder dominerer enkelindividet over religion og kultur, men mest av alt har religionen en stor innflytelse på kulturen og dette har pågått helt siden religion fikk en betydning for mennesket.

Jeg vil be dere om å koble vekk alt dere kjenner av disse menneskeskapte sannhetene, religion kultur og samfunn. Se for deg at du er kommet til verden, du er mutters alene, kanskje er det en eller annen potensiell partner som surrer rundt like forvirret som deg. Det er frukter på trærne, det er ly i hulen, det er varme fra bålet og det er trygghet fra denne partneren. Alt du har kommet til verden med er din kropp, ditt indre og dine instinkter. Dette skal du overleve med, disse skal fortelle deg hva du trenger for å overleve og hvordan du skal tilfredsstille kroppen, og slik også deg selv. Disse to menneskene søker til hverandre, dere tiltrekkes av hverandre, følelser vekkes og andre lyster vekkes. Du vet ikke hva det er, men det føles ikke galt. Fordi det er naturlig. Dere stopper ikke, fordi det er ingenting som hindrer dere i stoppe, ordene jomfrudom, ære, skam, ekteskap og kultur finnes ikke, de er ikke funnet opp enda. Dere lar naturen gå sin gang, og dere er glade. Glade for at dere er mennesker, glade for at dere vet at det er noe inne i dere som forteller at dere ønsker å holde sammen, glade for at nærværet av den andre gleder. Du er glad. Du takker solen for dagen, du takker månen for natten. Du takker trærne for fruktene, du takker jorda for fruktbarheten. Du takker vannet for å holde alt i live og du takker ilden for varmen. Og du takker et eller annet, en eller annen for deg selv, ditt liv, din make, ditt avkom. Takk for at jeg fikk komme til verden, du store, mektige livsgiver!

Dette er i mine øyne, det ekte, opprinnelige mennesket. Sannheten. Den sannheten som mange av oss søker i livet, ligger i oss selv. Men mennesket begrenser seg selv, sitt potensiale, sine egenskaper og sitt unike ”jeg” med hva som er akseptabelt i det gjeldende samfunnet, religionen og kulturen. Menneskets fornuft, følelser og alt det andre det har kommet til verden med, blir skrelt av lag for lag, skjært vekk bit for bit, og pyntet på med en haug med falske sannheter, ettersom det vokser opp. Folk rundt deg; religiøse, politiske og autoritære makter forteller deg hvordan du skal bli et godt menneske, de hellige skriftene sier at du ikke skal ha sex før ekteskapet, loven sier at du ikke skal ha sex med en under 16 år, helsesøster sier at du ikke skal ha sex uten kondom. Hva sier ditt indre? Den som ikke kjenner til noen lover og regler? Den egentlige sannheten?

Jeg skal fortelle dere hva jeg tror på. Jeg tror på Gud, på verden og på mennesket. Jeg tror på at den beste måten å vise respekt for Gud på, er å vise respekt for mennesket og for naturen, og takknemlighet for livet. Å takke sola, takke kjemiske prosesser i naturen og i mennesket for å holde oss i live, takke vannet, vinden, luften og ilden. Jeg tror på at gode gjerninger mot mennesker som lider, er å vise respekt for Gud. Jeg tror på å hylle mennesket for det det er, for det man er kommet til verden med, og for fornuften og samvittigheten. Å bruke seg selv til det fulle, løpe, le, ikke fortrenge sine følelser. Jeg tror på at man finner Gud i menneskets glemte indre, i livsgleden og i fysikklovene.

Og jeg skal fortelle hva jeg ikke tror på. Jeg tror ikke på religion lenger. Jeg tror ikke på en Gud som ber om at vi ikke skal oppføre oss, slik Han/Hun har skapt oss til å være. Jeg tror ikke på en Gud som ønsker at vi skal begrense og slå ned på Hans/Hennes skaperverk. Det gir ingen mening. Jeg tror ikke på at Gud og religion har noen sammenheng lenger, og jeg tror ikke på at kulturen holder samfunnet i sjakk. Den forderver mennesket. Den forderver verden. Og den forderver Gud.

Mennesket er født med fornuft, følelser, samvittighet og instinkter, med en evne til å vite hva som rett og hva som er galt. Slik ble vi sendt til verden, og med det er det meningen at vi skal overleve. Jeg klarer ikke å se på religioner og hellige skrifter som noen sannheter, for meg føles dette mer riktig ut enn alle religioner til sammen, det virker som den største selvfølgelighet at det er slik. Ser at denne tankegangen har mange aspekter fra humanistisk og naturalistisk livssyn, det merkelige er at jeg har tenkt på dette før jeg lærte noe som helst om disse livssynene, noe som gjør at det hele føles enda mer riktig ut.

Igjen, det er skrevet med all respekt, men håper på andre synspunkter…

Si din mening, Diskuter saken her!

Skriv ut artikkel

Tips en venn om denne artikkelen

:: AVSTEMNING


Hva er ditt opprinnelses land
Norge
Pakistan
India
Sirilanka
Iran
Marokko
Andre

Vis resultat

Send kommentarer eller spørsmål til oss ved å benytte vårt kontaktskjema.
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Desi.no 2001-2009. Se våre betingelser
Desi.no er ikke ansvarlig for meningsytringer som kommer frem i debattforum, intervjuer og andre innsendte artikler. Dette er vårt arkivforum og vi jobber med å rydde opp i innleggene våre, vennligst rapporter innlegg som er upassende