Jeg har gått og grublet lenge på denne artikkelen...eller man kan kalle den for opplysningen. Jeg er ikke her for å debattere, heller ei for å få medlidenhet. Opplyse faller meg mer korrekt å bruke som uttrykk.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg velger å gjøre dette, kanskje for å ha fått kritikk fra mennesker som ikke anser at det finnes noen som kanskje er bedre enn de selv. For det er dette inntrykket jeg sitter igjen etter å ha lest kommentarene til en god del på dette forumet. Det er ikke noe i veien med å kjenne seg overlegen, slett ikke. Jeg støtter mer enn gjerne se menneskene som kan gå med ansiktet høyt hevet og vet hva de står for og holder fast på sine prinsipper, men samtidig har de evnen for å føle empati og sympati. For å være helt ærlig er det de jeg respekterer mest.

Jeg har levd et beskyttet liv på Norges vestkyst. Med et ganske liberalt synet på kultur, heller mer konservativt i sammenheng med islam. Jeg har alltid vært glad i Pakistanere. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tenker det er mitt språk, min religion(ikke nødvendigvis) men det er også min kultur, og jeg kjenner et håp for å være velkommen. Jeg har dessverre ekstrem temperement men jeg hater min evne for selvkontroll mye mer. Den er bra å ha i visse sammenhenger, men andre ganger tvinger den meg til å utføre de verste oppgaver, og jeg sitter og tenker hvorfor?? Hvordan klarte du det? Som f.eks da jeg flyttet til Oslo for studier. Mine foreldre nektet hele tiden, men Allah hørte min bønn. Jeg skulle ha bedt for noe annet...

Det jeg ikke visste var at jeg skulle miste meg selv i byens bråk, jeg visste ikke at jeg skulle få det inntrykket jeg fikk og jeg visste heller ikke at jeg skulle bli et offer for noens vrede. Jeg ble misbrukt i en taxi, av en pakistansk mann. Fire måneder senere gikk jeg igjennom en abort. Hvorfor jeg ventet så lenge? Jeg hadde ingen anelse om hva som hadde hendt med meg. Jeg følte meg urenslig...nedtrampet...jeg følte at noen var mer overlegen enn meg. Og for første gang i livet var jeg SVAK. Jeg vet ikke den dag idag hvordan jeg klarte å overleve den tiden. Jeg gikk med tvangstanker, jeg tenkte på selvmord, jeg ønsket å forsvinne...dø. Jeg mistet troen på Allah, jeg mistet respekten for mine foreldre som fortalte meg om at Allah hjelper alle og vil ingen vondt. Jeg visste ikke engang hva som hadde hendt meg, hvor jeg skulle gå og ønsket å dø av skam. Mest hatet jeg meg selv for å ikke ha vett nok til å ha hørt på alles advarsel. Så kom selvkontrollen inn i bildet. Jeg tvang meg selv til å gå med rak ryggen og tok ikke imot noe fra noen. Jeg tenkte om jeg klarte å komme gjennom den opplevelsen, så klarer jeg alle andre hindringer i livet. Visst nok hadde jeg en omgangskrets, men hva skulle jeg si til dem? De levde i sin forbannet verden av gutteproblemer og smike fra Dior og Lancome. Alt var så negativt. Jeg kunne ikke reise hjem siden studiene stod i veien for meg. Sakte og sikkert ble Oslo mitt mareritt.

Qissa Mukhtasir: Jeg rømte fra Oslo etter syv måneder og forbannet den byen med mitt hat. Jeg mistet all respekt for alt og alle som hadde noe med den byen å gjøre. Spesielt pakistanere...

Det er nå en stund siden dette hendte. Jeg føler at jeg har sett for mye og hørt for mye. Jeg har gått i gjennom en lang prosess med å bytte ut gamle venner, gammelt liv med alt nytt. Min familie aner ikke den dag idag om mitt liv. Men jeg fortalte dette til det mennesket jeg idag er forlovet med. Det var min største glede, at selv med en slik hendelse så er det noen som kan godta en slik fortid jeg er eier av. Han har gitt meg den styrken jeg trenger til å leve videre som et komplett menneske. Han rakte ut en hånd til meg selv da jeg følte meg usikker og ubrukelig.

Jeg håper ingen har opplevd det samme som meg, men selv det er en naiv tanke. Jeg kan bare be til Allah at ingen behøver å gjennomgå noe slikt. Kanskje noen får noe trøst av å lese dette, kanskje de får noe tilbake. Jeg har aldri lest artikler fra jenter som har opplevd noe slikt, men jeg vil bare vise at man kan lykkes med alt i livet bare man står på sitt. Jeg vet hva det innebærer å miste troen på seg selv. Jeg vet hva det betyr å ha dårlig selvtillitt, men jeg vet også hva som skal til for å vinne over slike situasjoner. Kanskje Allah førte meg igjennom dette for å se min styrke, og Inshallah skal jeg komme meg igjennom dette livet med lykken i behold.

Det er så mye mer i en person enn hva det blotte øyet kan se. Jeg håper bare folk kan lære seg å se et menneske i sin helhet, på godt og vondt. Vi alle har gode og dårlige egenskaper. Men så lenge vi rømmer fra våre egne og heller setter øynene på andres vil vi ikke kunne forstå oss selv. Ikke døm folk utfra det første inntrykket du får, selv om det er det sterkeste. Man kjenner ikke ett menneske etter en dag.

Jeg skrev en artikkel om alkohol en gang. Det er nettopp reaksjonene jeg fikk på det innlegget, som jeg tenker på når Oslo dukker opp i tankene. Ikke vær så kritisk, det er så mye du ikke vet. Alkohol er det jeg hater mest. Muslimer som drikker hater jeg enda mer. Det er så mange faktorer som spiller inn i et menneskets liv som tvinger det til å ta vanskelige valg. Jeg har mistet mye i livet, men jeg har fått mer igjen. Men jeg er glad du provoserte meg til å skrive dette. Jeg liker utfordringer og jeg takker for en...Jeg er den jeg er idag pga denne opplevelsen. Jeg sa jeg kuttet ut min utdannalse i Oslo, men imidlertidig... :) Jeg studerer idag, men med et ønske om å hjelpe andre, stå frem som et eksempel. Men det er dessverre litt hardt for ei jente fra en god familie å si...hei, jeg ble misbrukt...kom til meg.

Jeg står frem slik...kanskje dette er min plikt i livet.