|
|
|
|
:: DESI ARTIKLER |
|
Emne:
|
Norske ekskjærester og ekteskapsoppløsning!
|
|
Forfatter:
|
OnlyMe
|
|
Dato:
|
16.3.2003
|
|
Kategori:
|
Artikler
|
Hei alle sammen!
Jeg er ingen ivrig desibruker, men det hender jeg er innom og leser enkelte artikler. For et par måneder tilbake fikk jeg øye på en artikkel skrevet av en norsk jente Celina. En kanskje litt "gammel" artikkel, men aktuelt nok for meg, til å svare tilbake. Hun lurte først og fremst på om HVORFOR pakistanske jenter baksnakker norske jenter, som har pakistanske kjærester. Vel, er selv pakistaner og har haugevis med pakistanske venninner, og må si dette er det minste vi i vår gjeng er intetressert i å diskutere! Generelt kan jeg vel si at PAKISTANSKE JENTER IKKE BAKSNAKKER MER ENN DET NORSKE JENTER GJØR!!
Så over på det andre og viktigste. Celina hadde en pakistansk kjæreste. Forholdet varte bare i 2 månederm før gutten ble nødt til å gifte seg med en annen pakistansk jente, valgt av hans foreldre. Jenta ble "importert" fra Pakistan. Celina og hennes kjære satte en stopper for sitt kjærlighetsforhold og forstatte isteden som venner. Ekteskapet til gutten gikk i vasken og han skilte seg. Da tok Celina og guttn opp forholdet sitt igjen. Men forsatt holder de forholdet skjult for guttens familie, for ifølge Celina vil hun aldri være aktuelt som svigerdatter for dem. Celina vet at en dag vil hennes kjære gifte seg igjen, med en annen pakistansk jente, men velger å fortsette forholdet inntil gutter gifter seg. Men hun vet en ting med sikkerhet: HUN KAN IKKE TENKE SEG Å ØDELEGGE ET EKTESKAP!! Og den dagen han gifter seg igjen, da er forholdet deres over igjen, mener hun.
Og jeg sitter her og tenker på hva hun snakker om??? Vil forholdet da være over for godt eller skal den bare omdøpes til "vennskap" en gang til?
Celina har visst problemer med å innse at kanskje nettopp HUN har bidratt til å ødelegge ekteskapet til kjæresten sin? Fordi selvom gutten giftet seg, så var Celina fortsatt med i bildet som "venn". Jeg lurer på hvordan i all verden skulle denne gutten rette sin fulle oppmerksom mot sin kone, noe som er svært viktig i et ekteskap, når en ekskjæreste fortsatt var der?? Dersom hun hadde gått helt ut av hans liv, kunne kanskje ekteskapet hans blitt reddet. Jeg er vitne til slike titalls episoder hvor nettopp dette har vært problemet. At ekskjærester forblir der som "venn", og gutten eller jenta som gifter seg ikke får konsentrert seg om sin nye livspartner. Svært ofte skjer det i forhold hvor ekskjæresten, som regel jenta, er av norsk opprinnelse. Når to pakistanere er sammen, men ikke får gifte seg, trekker som regel den ene seg helt ut, når den andre gifter seg. Og jeg vet at slike ekteskap har fungert! Men når ekjærester har valgt å holde kontakten, selvom den ene har giftet seg, da har ekteskapet ligget tynt.
Men det skjer i liten grad at pakistanske ekskjærester velger å fortsette som vennner. For hos nordmenn er det akseptabelt å fortsatt beholde kontakten med si eks, men ikke hos oss pakistanere. Men uansett: i mine øyner går det simpelt ikke an å være ekskjærester og samtidig venner, dersom man fortsatt har sterke følelser for hverandre!
Slikt ville jeg aldri tenkt, bare jeg ikke hadde blitt utsatt for et slikt sirkus. Jeg ville gitt min fulle sympati til Celina og hans kjære og sett på guttens foreldre som noen slemme mennesker som ikke respekterer sine barns valg. Men så var jeg en dag plutselig selv en del av en slik historie.
Jeg giftet meg, men i mitt ekteskap fikk aldri mannen min konsentrere seg om meg, nettopp fordi en ekskjæreste, som da var blitt en "venn", hele tiden var med i bildet. Jeg var pen, en ordentlig jente, ikke minst en "perfekt" kone, i min manns øyner. Men hva fikk mannen min til å gi slipp på sin "perfekte" kone??? Jo! En ekskjæreste! ALDRI fikk jeg og mannen min gleden av å ha hverandre for oss selv. Jeg vet jeg kunne fått min mann til å bli glad i meg, selvom det ville ha tatt sin tid. Men takket være hans norske eks gikk det hele som det gikk. Jeg er en sterk og selvstendig jente og har en solid familie bak meg, som støttet meg hele veien. Og jeg har klart meg bra etter at jeg valgte å trekke meg ut av ekteskapet.
Og det var også noe JEG måtte ta standpunktet til, for mannen min og hans eks var aldri sterke og ærlige nok til å stå frem. Noe nettopp Celina og hans kjære heller ikke er. Men klage er de flinke til. De klager over den pakistanske kulturen og over "trangsynte" foreldre som aldri lar sine barn følge sine hjerter. Men hva gjør de selv? Sitter bare der som feiginger, men tar aldri ansvar for sine egne handlinger. Men venter på at det skal skje et "mirakel" så de kan gjenforenes igjen, og mirakelet skjer...takket være "vennskapet" deres! De gir inntrykk av at de er noen "stakkar" mennesker, de er ofre. Men jeg lurer på hvem som er offeret her? Hvem lider mest? Gutten og hans ekskjæreste eller kona,?
Med den høye statistikken av skilsmisser hos nordmenn, ville man kanskje kalle det en "trend", men det er desverre ikke "trendy" å være pakistaner og skilt. Skilsmisse blir fortsatt sett på som en skam i det pakistanske samfunnet. Gutten får som regel inger store følger, men jenta mister derimot sin "verdi". Jeg er på en måte heldig som bor i Norge og har en fin familie. Men er 200 % sikker på at situasjonen ikke ville ha vært den samme om jeg hadde vokst opp i Pakistan og ble "importert" etter bryllupet og ble sendt tilbake med skilsmissepapirer i hånda, etter at gutten hadde fått "prøvd" meg og funnet ut at jeg ikke passet inn i hans liv. Da ville jeg nok fått føle følgene av skilsmissen langt på veien. Folk ville ha spekulert på "feilen", eller "nuqs" som det heter på urdu, ved meg som bidro til at ekteskapet mitt ble oppløst. Og de ville syns konstant synd på meg så jeg til slutt også ville følt det samme og tenke at "nå er livet ødelgat for evig". Enkelte har faktisk spekulert i "feil og mangler" ved meg og syns synd på meg, selvom de åpenbart har visst grunnen til mitt ekteskapsoppløsning.
Jeg respekterer Celinas følelser og forstår at hun er svært glad i sin kjæreste og har vondt av å tenke på at hun aldri vil bli akseptert av hans famile. Men hva med å gjøre et forsøk? Hva med å stå frem, være ærlige og si hva dere vil? Eller skal det igjen være slik at deres kjærlighetsforhold skal over til "venneforhold" når gutten gifter seg på nytt? Er det ikke nok å lære av eller skal en uskyldig jente igjen ofres,takket være guttens families stahet og gutten og Celinas feighet?
Celina har selv vokst opp i et "skilsmisse" hjem og vil aldri bidra til noe sånt, skriver hun. Men jeg håper så inderlig at hun forstår at det er nettopp det hun kan ha gjort, og at hun ikke lar det fortsette. Men heller ber sin kjære lufte saken for sine foreldre, hvis han mener han gjør det riktige og ikke har noe å skamme seg over... hvis han i det hele tatt har forståelse for hvilket følger hans handlinger får for andre mennesker rundt ham, noe det ser ut som han ikke har! Vær for en gangs skyld ÆRLIGE, for nå er vi ikke lenger i år 2002 Celina, men 2003!
|
|
|
|
Skriv ut artikkel
Tips en venn om denne artikkelen