|
|
|
|
:: DESI ARTIKLER |
|
Emne:
|
INTEGRERING ELLER ASSIMILERING?
|
|
Forfatter:
|
Mohammad Usman Rana
|
|
Dato:
|
13.2.2003
|
|
Kategori:
|
Artikler
|
INTEGRERING ELLER ASSIMILERING?
Det foregående år representerte en revolusjon i den norske integreringsdebatten. I løpet av år 2002 var det mange politikere og diverse andre maktmennesker som tok bladet fra munnen – og turde eksplisitt å gi uttrykk for deres meninger vedrørende de fremmedkulturelle minoritetene i landet. Det ble nå akseptert å åpent diskutere de negative aspektene ved innvandringen fra fjerntliggende områder, uten å bli stemplet som rasist. Dette var et steg i riktig retning, fordi åpenhet er nøkkelen til å skape en konstruktiv debatt rundt dette temaet.
Det var særlig etter drapet på den ikke-muslimske svensk-kurdiske kvinnen Fadime Sahindal, at innvandringsdebatten tok en drastisk vending. I samme tidsperiode var innvandrernes ekteskapspraksis og kriminalitet blant dem sterkt omtalt i mediene, og dette skamdrapet, i januar i fjor, fungerte som en avtrekker.
De fleste rikspolitikere, med kommunalminister Erna Solberg (Høyre) i spissen, vedgikk at integreringspolitikken delvis hadde vært mislykket – og det ble etter hvert, med jevne mellomrom, foreslått flere kontroversielle tiltak for å bedre det man betegnet som integreringen av personer med utenlandsk bakgrunn.
Noe av det mest banebrytende som ble foreslått i fjor, var at å inngå arrangerte ekteskap skulle klassifiseres som en illegal handling, og at ungdommer med utenlandske røtter ikke skulle få rett til familiegjenforening før de var fylt 24 år. Det ble også foreslått at det skulle forbys ved den norske lov for unge, muslimske jenter å bære skaut. Forslagene ble framlagt i kjølvannet av Fadime-drapet, og disse, samt andre påståtte integreringsforslag, kan dermed karakteriseres som svært panikkartede og populistiske forslag. De kom fra særlig politikere fra venstresiden, som ønsket å bevise at de virkelig tok problemene til de ikke-vestlige innvandrerne med å innrette seg i det norske samfunn, på alvor. Flertallet av disse forslagene hadde forgreininger til Fremskrittspartiets såkalte integreringspolitikk – med andre ord opplevde Carl I. Hagen og hans disipler en renessanse av tidligere foreslåtte foretak.
Det som er svært essensielt å påpeke, er at de som hengte seg på denne impulsive og lite gjennomtenkte integreringsbølgen, ignorerte det faktum, vitende eller uvitende, at de ved gjentatte anledninger blandet de to vidt forskjellige begrepene integrering og assimilering.
Begrepet integrering innebærer at minoritetskulturer tar del i samfunnet på lik linje med majoritetskulturen, samtidig som de ikke gir slipp på sin egen kultur og sine røtter. Assimilering , derimot, kan forklares på den måten at det utøves en politikk overfor minoritetene som har til hensikt at de blir mest mulig kulturelt like som majoriteten i samfunnet. Minoritetene må altså gi avkall på sentrale deler av sin kultur.
Integrering handler altså om å makte å fungere i et fremmed samfunn – og med denne definisjonen tatt i betraktning, er det fullstendig irrelevant at en person, med minoritetsbakgrunn, for eksempel ønsker å praktisere arrangerte ekteskap – eller å bære skaut. – Det vil ikke ha noe utslag for evnen til å fungere i samfunnet. Når det drøftes åpenlyst hvorvidt den norske loven skal regulere retten til å inngå arrangerte ekteskap og hvordan man kler seg, er det derfor utvilsomt assimilering man prater om – og definitivt ikke integrering. Følgelig kan man konstatere at det foregår et omfattende misbruk av ordet integrering i den offentlige samfunnsdebatten her til lands.
Det må gjøres noe drastisk for å få bukt med dette begrepmisbruket, siden det setter hindringer for en reell og seriøs integreringsdebatt – som vi sårt trenger, da det blant altfor mange av innvandrerne eksisterer komplekse problemer med å finne seg til rette i det norske samfunnet. Disse problemene har grobunn i både majoritetsamfunnets arroganse overfor minoritetssamfunnet, og minoritetssamfunnets manglende tilpasningsvilje i det norske samfunnet. For at man skal få til en god integrering av mennesker med utenlandsk bakgrunn, må begge parter samarbeide helhjertet – det påligger plikter på dem begge. De etniske nordmennene må på sin side vise mindre assimilerende tendenser, og i sterkere grad akseptere et flerkulturelt Norge – mens nordmennene med utenlandsk bakgrunn på den annen side må inneha en mer tilpasningsvillig holdning. De må i fremste rekke lære seg det norske språket, akseptere norsk lov som den absolutt største autoritet og samtidig respektere den norske kulturen. Forøvrig må det understrekes at for at man skal kunne gjennomføre en verdig integreringsdebatt, kreves det at partene er på bølgelengde, og har betydelig tillit til hverandre.
RABRAKHA Si din mening, Diskuter saken her!
|
|
|
|
Skriv ut artikkel
Tips en venn om denne artikkelen